Så lenge det varmer…
Syklister på alle nivåer har alle sine spesielle rittopplevelser, opplevelser de gjerne skulle ha vært foruten. Det kan være et smertehelvete eller andre fysiske eller mentale ubehageligheter under ritt. De utroligste ting har skjedd, og at toppidrettsutøvere tåler mye og kjører seg helt ned i kjelleren og litt til, er Stig et meget godt eksempel på.
Når jeg først hadde en samtale med Stig Kristiansen som tidligere nevnt, en våre beste landeveisryttere fra slutten av 80-tallet og på 90-tallet, var jeg nysgjerrig etter å høre om han hadde en spesielt dårlig opplevelse på to hjul. Etter samtalen nå og under tidligere samtaler har Stig alltid fremstått som en rolig og behagelig mann med sans for fornuftige løsninger og en som har kontroll på hva som skjer.
Men, etter å ha fått servert historien fra en mindre trivelig tur under Liège-Bastogn-Liège er det lov å lure litt om det alltid er like gjennomtenkt og planlagt det som skjer, også når det gjelder Stig.
Kanskje er syklister på det mest oppfinnsomme når det røyner på som verst. For Stig var gode råd dyre når regnværet og kulda i Belgia denne søndagen ble uutholdelig.
Stig forteller
”Det er mange ritt å velge mellom hvor jeg har vært ekstremt sliten. Jeg hadde evne til å ta meg ut mer enn det som godt var og fikk ofte svi for det. Flere ganger var jeg de første 10 til 15 minutter etter ritt nærmest i koma etter målgang. Jeg har av andre blitt fortalt at jeg bare satt der og måpte og skjønte ingenting. Fæle greier, men jeg må trekke fram Liège-Bastogn-Líège som amatør i 1993 som min verste opplevelse på sykkel,” sier Stig.
- Vi gutta i Glåmdal/Nittedal Elite skulle kjøre denne klassikeren og det pøsregnet når starten gikk. Regndråpene sprutet på den mørke asfalten og det trommet på hjelmen.
Temperaturen var kun + 3 kalde grader denne søndagsmorgenen og vi sto der i kort/kort og YR.no var ikke kommet på banen. Så værmeldingen var en liten kikk opp på himmelen.
Etter fire, fem kilometer kommer den alltid pessimistiske Johnny Sæther opp på siden av meg og sier: ”Dette er helt jævli!” Johnny hadde rett i det og verre skulle det bli.
Regnet fortsatte å fosse ned og veibanen var som små elver, skulle tro vi var i Venezia. Vi hutret og frøs og orket knapt å følge med på hva som foregikk rundt oss. Ganske raskt ble feltet kraftig tynnet ut.
Det vil si; De smarteste sto av, mens idiotene fortsatte. Vi, vikingene fra nord ville ikke gi oss og holdt det gående på et vis. Vi hadde jo et slags image om at vi tåler alt av drittvær og kulde.
Distansen på klassikeren for amatører var den gang 190 kilometer. Da vi nærmet oss trekvart distanse var jeg blåfrossen og kroppen ristet av kulde. Hender og føtter var det lenge siden jeg hadde kjent noe til. De var helt numne. Dumme tanker om å bryte snek seg stadig vekk inn i hodet. Jeg begynte å få fysiske problemer og motorikken var ikke lenger som den skulle. Hjernen sendte jo som vanlig signaler til hendene om at jeg innimellom skulle å gire og bremse, men det skjedde ingenting. Fingrene var stivfrosne og rørte ikke på seg. Det gjorde vondt bare å hvile hendene på styret, og som nevnt var det heller ikke mye liv i føttene.
Gjorde det med vilje
Du har sikkert hørt historier om syklister som tisser på seg for å slippe å stoppe. Viktigere å spare tid enn å være litt våt…
For å tine opp frosne fingre, lår og føtter og begynte jeg nå å tisse på meg. Det satt litt inne å la det stå til, men det var kun i begynnelsen. Etter hvert, hver gang jeg kjente trangen til å urinere gjorde jeg det med vilje. Jeg siktet på hendene mine, på lårene og prøvde også å få lunken urin til å renne ned i skoene. Kortvarig fornøyelse, men de få skvettene jeg traff blink med varmet såpass at jeg kunne fortsette enda noen kilometer.
“Vi hadde byttet plass, huseieren og meg. De som bodde i huset var ute for å se på sykkelrittet som gikk rett forbi huset deres, og en av deltakerne som skulle sust forbi, satt i stua deres!”
Stig Kristiansen
- Jeg måtte bare! Blodsirkulasjonen i fingre og føtter hadde nærmest stoppet helt opp. Jeg har fått varige skader av episoden. Selv i dag 26 år etter sliter jeg med lemmer som ikke tåler kulde.
I den berømte, bratte nedfarten La Re Doute, virket fortsatt ikke hendene og jeg klarte ikke å bremse. I bunnen av bakken skled jeg sidelengs inn på et sleipt brosteinparti, men fikk heldigvis rettet opp sykkelen litt. I samme øyeblikk ser jeg at en inngangsdør i huset jeg er på full fart mot står åpen.
- Klikk, klikk! Jeg vrir skoene ut av pedalene og triller skjelvende og ustø fram mot husveggen. Jeg satt fra meg sykkelen og stormer inn i huset. I stua ser jeg den, go´stolen står der og jeg setter meg rett ned. Rører meg ikke, jeg kan ikke. Jeg bare skjelver og det stinker urin. Ja, jeg luktet veldig urin, men ofret ikke det en tanke der jeg satt.
Ingen var hjemme så jeg tenkte bare på å få tilbake følelsen i den forfrosne kroppen.
Vi hadde byttet plass, huseieren og meg. De som bodde i huset var ute for å se på sykkelrittet som gikk rett forbi huset deres, og en av deltakerne som skulle sust forbi satt i stua deres!
Apatisk satt jeg der og så i veggen i flere minutter. Jeg kom til meg selv da jeg hørte skritt ute i gangen. Inn i stua kom huseieren. Han så meg og fikk sjokk. Aldri før hadde jeg sett en mann med ett større hakeslepp. Det kom ikke en lyd fra den forskrekkede huseieren. Kun noen rare pipelyder.
Jeg sa heller ingenting. Vi bare så på hverandre og begge kjente stanken fra ”urinalet” Kristiansen.
Så gikk det opp for han hva som skjedde og hentet ullteppe og en varm kopp kaffe. Han prøvde å si noe, men blandingen av belgisk, fransk og noe annet rart skjønte jeg ingen ting av.
15-20 minutter senere reiser jeg meg, et nikk som takk til mannen og så rusler jeg ut på slitne bein. Jeg kommer meg opp på sykkelen og triller av gårde.
Restene av rittet hadde for lengst passert. Jeg følte meg ensom og forlatt ute på den belgiske landsbygda og brukte lang tid på å finne et veiskilt som pekte mot Liège. Etter et par timer kom jeg til bilen hvor den norske troppen sto og ventet. De lurte fælt på hva som hadde skjedd.
Jeg luktet mindre godt og fikk ikke komme inn i bilen før jeg hadde vært i dusjen. På en skole like ved fikk jeg dusjet bort den verste stanken i en iskald dusj. Belgiske Frank Vandenbroucke vant rittet. Johnny Sæther og Atle Pedersen ble 10 og 11, mens jeg ble den store taperen.
Det ble vel heller ikke en veldig god dag for huseieren som måtte ta den tunge turen til søppelcontaineren med go’stolen…
Det morsomme er at jeg de to siste årene har bodd på et hotell like ved huset når jeg har vært der med U23 gutta og kjørt det samme rittet. G