Født ble han 12. august i 1970 og fyller da år midt i mellom Tour de France og Vuelta a Espana. Han må være en av landets mest arvelig belastede personer innen idrett. Pappa Harald var landslagssyklist og senere mekaniker i forskjellige norske sykkellandslag i mer enn 20 år.
Blant de noe eldre er navnet Bernt Evensen et navn som få øyenbryn til å heves. Han er Stigs bestefar og har vunnet 11 norske mesterskap på sykkel, VM- og OL-gull på skøyter og ble tildelt Ekebergs Ærespris i 1928. Med en idrettsadel i nærmeste familie er det ikke så overraskende at Stig også har hevdet seg på toppnivå.
Stig: - Jeg var ivrig på fotball som ung gutt. Tanken på å sykle var nokså fjern når jeg var liten. Men sykkel og utstyr var både i huset og i snakken rundt middagsbordet. I tillegg til å være mekaniker var faren min i perioder også materialforvalter for landslaget. Når Sture, min to år eldre bror fikk en flott racer våknet interessen. Han var da ti og jeg var åtte og jeg ble bare mer og mer misunnelig på storebror og den flotte sykkelen. Fotballen som stort sett hadde vært i bevegelse hver dag ble oftere og oftere liggende urørt. Det ble flere og flere turer på Stures racer. Men den måtte tjuvlånes. Det ble en del kjeft da han mente jeg herpa sykkelen hans. Jeg mente jo at det ikke var verdens undergang for Sture at han innimellom fant sykkelen med flatt dekk. Hvem som helst kan jo punktere, hvor som helst.
Ikke minst når man sykler tar seg en tur utenfor asfalten… Da var det gjort. Neste sommer, som niåring fikk jeg min første egne sykkel og begynte å kjøre ritt året etter som tiåring. Når jeg kommer inn på at jeg har vært involvert i sykling hele livet, er det bokstavelig talt riktig. Jeg ble innmeldt i Hero før jeg var født, så det blir ikke bare en frase.
Gruppetto: Du har jo vokst opp ved starten på den kjente stigningen til Grefsenkollen. Ikke dårlig sted for en sykkelinteressert guttunge. Regner med at det var nok av inspirasjon å
hente på hjemmebane med både far og bestefar i generasjonsboligen på Grefsen i Oslo. Protestene var vel heller ikke så store da du satt deg på sykkelen?
Stig: - Nei, det var ikke mye protester, og det var heller ikke vanskelig å ha tilgang til utstyr og kunnskap. Bestefar Bernt Evensen var et naturlig forbilde.
Gruppetto: Det har skjedd mye siden du var aktiv selv om det ikke er mer enn drøyt tjue år siden.
Både for de aktive og sportslige ledere. Noen spesielle forskjeller du husker?
Stig: - Det var litt annerledes å være rytter. Ikke det at det var tøffere, man tilpasser seg jo den tiden man driver på og savner ikke det man aldri har hatt. +Én ting var at vi ikke hadde følgebiler på alle ritt, så vi var mer overlatt til oss selv. Radiokommunikasjon var heller ikke innført.
Gruppetto: Hva med utstyret?
Stig: - Det var jo gode gamle stålrammer, selv om det begynte å komme aluminiumsrammer. Den største forskjellen er allikevel girutvekslingen som stort sett var 53/42 krank og den letteste klinga bak hadde 21 tenner. I skikkelig tøffe stigninger satt vi på 23 klinge. Vi byttet ikke hele kassetten. Det var løse klinger.
Jeg stusser fortsatt litt når gutta på laget skal kjøre med 36 krank og 30 tenner bak på kassetten når de skal opp samme fjellet vi kjørte med 42 krank og 21 tenner bak.
Jeg husker også at vi kjørte med 19 mm dekk med 14 bars trykk. Det var ikke mye snakk om komfort, og vi var skråsikre på at steinharde og så tynne dekk som mulig var det raskeste. Nå med 28 mm og 6-7 bar er vi adskillig klokere på det området, humrer Stig.
En annen ting er klærne. Her har det skjedd mye. Regnjakkene vi brukte den gang var som å sykle med fallskjermen slått opp.
Gruppetto: Du syklet på en tid det kom mange unge og lovende sterke norske ryttere. Vant du mye som ung rytter?
Stig: - De første årene til jeg ble 17 gikk nokså lett. Jeg vant mye av det jeg stilte opp i. Det var mange gode ryttere som var sterke konkurrenter. I juniorklassen ble det jevnere og det tok noen sesonger før jeg hevdet meg like bra igjen.
Så ble det landslagsplass og den første store internasjonale triumfen var lagtempogull i nordisk som junior. Samme år ble det NM-sølv i lagtempo.
Gruppetto: Fortsatte framgangen i seniorklassen?
Stig: - Overgangen til seniorklassen ble tøff, men resultatene kom etter hvert. I 1990, som andre års senior forlot jeg moderklubben IK Hero og gikk til CK Nittedal. Året etter gikk jeg til Glåmdal/Nittedal Elite som da var den beste norske klubben. De drev profesjonelt og vi hadde nok tidlig på 90-tallet bedre budsjetter enn dagens fleste norske kontinentallag. Utenlandsopphold med trening og konkurranser kunne vare i tre måneder og det var orden på alt, med støtteapparat, utstyr, hoteller osv.
Den tidligere meget gode rytteren Torleif Andersen var landslagstrener. Han lærte jeg mye av. Samholdet blant oss ryttere var veldig bra og vi fikk mange gode resultater. Jeg ble også veldig god venn med nå avdøde Bjørn Stenersen. Jeg savner han fortsatt.
Gruppetto: Det ble mange gode resultater i de årene?
Stig: - Ja, det gikk bra i mange år, med syv norske mesterskap, fem sølv, fire av dem bak tempospesialisten Steffen Kjærgaard, og tre bronsemedaljer. Jeg mener at det ble seier i 38 norske cupritt. Det ble ett gull og to sølv i nordisk og VM-bronse i lagtempo i 1991 sammen med Roar Skaane, Johnny Sæther og Bjørn Stenersen.
VM-bronsen spesiell
Gruppetto: VM-bronsen er kanskje den du setter høyest?
Stig: - Ja, det er det. Vi trente mye på det og jeg husker fortsatt tiden, 157,39. Over 50 km/t i snitt. Ved vending hadde vi over 53 km/t i snitt. Vi syklet etter teorien om at ”tid tapt i starten” tar man aldri igjen. Det ble allikevel noe optimistisk og vi startet nok litt for raskt og tapte sannsynligvis sølvmedaljen på det. Den gang kjørte vi 100 km, to tøffe timer.
Vi var fire godt trente gutter, alle med bra tempostyrke og vi var samkjørte. Utstyret var etter forholdene bra, med temposykler med bøyler som ikke var skrudd helt fast slik at vi kunne justere litt på sittestillingen underveis. UCI hadde ikke kommet helt i mål med reglene når det gjelder sittestilling. I dag er regler for sittestilling langt strengere.
I de olympiske sommerleker i Barcelona 1992 syklet amatørsyklister og proffer sammen. Det ble 11. plass på lagtempoen. I de største internasjonale rittene har jeg ikke plasseringer øverst på pallen, men jeg havnet ofte på plassene mellom fire og syv. 12. plassen sammenlagt i det kjente, franske etapperittet Tour de l´Avenir var bra. (Som for øvrig Tobias Foss vant i år) På 13. kom ikke ukjente Lance Armstrong, Bjørn Stenersen ble nummer 14 og russeren Jevgenij Berzin 15.
Berzin vant for øvrig Giro d´Italia og Liège-.Bastogn-Liège i 1994, ble nummer to i Giroen i 1995 og vant åpningsetappen i Tour de France. Bra navn å ha bak seg på lista!
Gruppetto: Savner du 10-milstempoen på dagens sykkelkalender?
Stig: - Ja, så lenge jeg slipper å sykle den, ha, ha! Det var to beinharde timer. Jeg synes øvelsen er veldig fin, men å sykle ti mil var nesten for mye. Det var for øvrig en veldig fin måte å bygge et lag på når du har unge ambisiøse ryttere. Det var ekstremt motiverende for meg som ung gutt. Å ha evnen til å sykle så fort over så lang tid er fortsatt viktig i sykkelritt. Du ser det ofte på flate lange etapper i de store rittene hvordan det sprekker opp i sidevinden når feltet ligger i over 50 km/t. Da kommer tempoegenskaper til sin rett. Faller du av vifta kommer du aldri opp igjen.
Gruppetto: Hva med bakkene?
Stig: - Jeg var for tung, og den lokale bakken her Grefsenkollen med fire km og 5% i snitt er i grunn nok. Med en vekt på mellom 76 og 80 kg var litt mye. Men jeg har en 19. Plass sammenlagt i Østerrike Rundt, og der er det ikke veldig flatt. Så jeg kom meg brukbart opp bakkene.
Gruppetto: Da var det ut i profflivet?
Stig: - JA, I 1999 i danske Accept Card. Har også vært innom Velo Club Melum, belgiske IPSO Waschmaschinen og de to franske lagene, ACCB og kulepennfabrikanten BIC Persan.
Jeg trente nok litt for hardt og unnlot å lytte til kroppen, og dro nok strikken litt for langt både når det gjaldt trening og ernæring.
Jeg var godt voksen da jeg endte opp i Accept Card, og ga det et år.
Etter det var det en liten kikk i bankboka og der var det ikke mye å lene seg tilbake på.
Gruppetto: Golf??!
Stig: - Jeg var teknisk ansvarlig i Innersvingen Golf. Jobben var å levere golfsimulatorer til treningssentre og etterservice. Egne golfferdigheter trenger vi ikke å snakke om. Det er sykkel det handler om. Det ble vanskelig å fortsette syklingen den gangen. Det var hardt og det var ikke de store lønningene.
Gruppetto: Og så var det tilbake til sykkelsporten for fullt?
Stig: - Det ble litt lite sykling for min egen del, men jeg var kraftig involvert i både proffer og amatører som sykler fort. For den gang Cervélo-rytterne Gabriel Rasch og Jeremy Hunt hadde jeg i henholdsvis fem og tre år det samme treneransvar som Atle Kvålsvoll hadde for Hushovd.
Jeg var også trener for Team Joker Bianchi-rytterne Vegar Robinson Bugge, Stian Remme, Ingar Stokstad og Svein ErikVold, samt stortalentet Adrian Jølberg i norske Plussbank Cervélo. Sammen med daværende sportsdirektør Gino van Oudenhove bistod jeg Joker i treningsplaner og diverse annet.
Så ble det som kjent landslagsjef og nå Uno-X.
Gruppetto: Hva med dagens dalende interesse?
Stig: - Det har gått nedover etter toppen rundt 2014-15. Kanskje har det vært for hardt for mange. Det har hele tiden vært om å gjøre å gjøre det så hardt som mulig. Lista ligger nok litt høyt for mange mosjonister. Kanskje har økonomien begynt å spille inn. Det koster etter hvert en del å stille på mange ritt.
Sykkelkultur
Jeg misunner danskene og ikke minst belgierne deres sykkelkultur. På søndagene ser du de dukker opp rundt åttetiden om morgenen. Unge og gamle, tjukke og tynne starter i sammen og avslutter med en kaffe etterpå, og så er det hjem til familien og man er ikke helt sluttkjørt.
Gruppetto: Hvordan rekruttere?
Stig: - Det er økt fokus på utstyr og trening i de lavere aldersklasser, men på en annen side er jo inngangen til profflivet nå tøffere og rytterne blir stadig yngre og starter på et langt høyere nivå enn tidligere. Det er et dilemma om man vil nå opp på et høyt nivå.
Kanskje skal vi få inn sykkelcross i større grad enn i dag. Jeg tenker ikke at landeveisrytterne skal satse om vinteren også, men senke skuldrene litt å ta det som trening og ikke minst er det bra for sykkelhåndteringen. Hvorfor ikke arrangere sykkelcrossritt om sommeren også. Det må ikke være vinter. Ikke minst tror jeg barn og ungdom ville synes det er morsomt, og ikke er det trafikkfarlig heller.
Gruppetto: Hva med de gode resultatene i sommer?
Stig: - Carl Fredrik Hagen er en av de som gir meg tro på framtiden. Hans kjøring i Vueltaen var ikke direkte overraskende, men at det holdt gjennom hele rittet i hans første 3-ukers tur var fantastisk.
Vi hadde også en fantastisk Tour de l´Avenir med seier til Tobias Foss. Det gikk virkelig opp for oss at vi kunne vinne da Tobias etter tredje etappe og vi hadde gul trøye sa. ”Jeg tror jeg kan vinne hele greia, jeg.”
Vi har fortsatt ikke utnyttet muligheten hans maksimalt. I forhold til konkurrentene har han ikke tynet vekten noe. Wattmålingene er mer enn i orden.
Vi har en utrolig framtidsrettet gjeng i Uno-X som vil opp og fram. Det er viktig å gi de spillerom og la hver og en få prøve seg der det passer. Vi må samarbeide for få til dette. I Fredsrittet var det Leknessund, Paris-Roubaix Torjus Sleen og til slutt gikk vi til topps med Tobias Foss. Alle forstår at alle hjelper alle, og at de som får mest støtte forstår at de får hjelp og er ydmyke overfor de andre.
Du må også tørre å være leder innimellom. Det er meg som leder som har ansvar for å styre dette.
Gruppetto: Har rytterne i Uno-X sine ”tidligere” trenere eller tar dere av dere det?
Stig: - De er alle trent av oss. Det ville blitt kaotisk om alle skulle ha hver sin trener.
Gruppetto: Hva med egen trening?
Stig: - Etter ulykken under VM i Spania i 2014 hvor isjasnerven ble ødelagt er det viktig å trene. Jeg har fortsatt lammelser i det ene beinet og trening holdet det delvis i sjakk. Jeg holder følge et par timer med gutta på laget om det ikke er for kupert, så det er ikke så ille stilt.
Gruppetto: Spennende med Uno-X neste år når dere rykker opp et hakk?
Stig: - Det er en brukbar papirmølle som skal på plass, og økonomien er på plass. Proteam som det skal hete neste år blir spennende. Vi har mange av de samme rytteren, men det blir over 20 ryttere. Vi vil få tilgang til en del store løp, men sannsynligvis ikke de aller største i første omgang. Det er ikke nødvendigvis om og gjøre at det skal være størst mulige løp heller. Det er bedre å stille fullt motiverte i løp vi kan hevde oss.
Vi har fått noen danske ryttere i år og for de som har lurt på hvorfor vi ikke bare satser på norske ryttere, er det hovedsakelig fordi Uno-X har virksomhet også i Danmark.
Motiverte ryttere er det vi skal bygge et lag av. Vi skal ikke fylle plasser med gutter som mener de forsaker noe med å satse så hardt på idretten – de forsaker ingenting. De er heldige som får prøve å leve ut drømmen. Om det ikke er drømmen din bør du prøve noe annet.
”Det er en spesiell idrett med individuelle vinnere, men du klarer deg ikke uten laget,” avslutter laglederen Stig. G