top of page
  • Forfatterens bildeVidar Petterson

ITALIA - Emilia Romagna

Oppdatert: 16. jun. 2023

Hvorfor snakker alle om Toscana - Det er hit du bør ta turen.


Hva er det med Lufthansa? For fjerde gang på rad stemmer ikke klokka med avgangstidene til tyskerne. Hvem fant på noe som het “Tysk punktlighet?"

Èn time forsinket fra Gardermoen med én times transit i Frankfurt. Det virker ikke veldig lovende at jeg er en av de som sitter på 15-flyet til Bologna, til sommertemperaturer, pasta, pizza og sykling i kort-kort.

Medvinden, eller var det flyver Fritz som ga litt ekstra fart på veien nedover. 20 minutter er det til neste fly når jeg småjogger mot neste gate, rullebåndene som skal hjelpe på farten når jeg skal flytt meg fra den ene enden til den andre av flyplassen.

Heseblest og en del varmere enn hva som er komfortabelt kommer jeg til flygaten.

Deilig med flatt terreng innimellom. Her langs saltdammene utenfor Cervia.
Deilig med flatt terreng innimellom. Her langs saltdammene utenfor Cervia.

Klokkene viser at det skal være ti minutter til avgang, og det lille streif av opti­misme som hadde bygget seg opp under løpeturen, den forsvinner i det øyeblikket Lufthansa-damen i boardingen med et smil formet som skadefryd, sa med en slags stolthet “We wait for nobody!”

Det er noe spesielt med folk som nyter å ikke være hyggelig.


Kanskje er det synet av svette panner og desperate øyne som gir dem som gir dem næring til å møte en ny dag bak skranken.

Neste fly er syv timer unna og da er det bare å ringe Andrea i Bologna og håpe på at det vil dukke opp en sjåfør som ikke er mørkredd, sånn rundt klokka 01.30 hadde vært fint, forteller jeg Andrea som er det motsatte av Lufthansa-damen, et ja-menneske.


Klokka har rundet midnatt og på flyplassen står en smilende italiener og hilser velkommen. Endelig på plass i landet hvor det er god kaffe, mat og vin overalt, og ikke minst hyggelige mennesker.


Klokka ringer og jeg våkner opp i Cervia, en badeby med lange strender som ligger midt mellom Ravenna og Rimini.

På Sportur Club Hotel venter Andrea som har invitert til opphold her noen dager med sykkelturer som skal avsluttes med et turritt siste dagen.

Marco, fra hotellet kommer smilende innom og spør om vi som skal ut på tur har det bra. Det er et par fra Østerrike/Tyskland og et polsk.

Det er alltid merkelig å komme på disse turene hvor folk kommer fra forskjellige land, forskjellig kultur og forskjellig språk. Det er derfor så eiendommelig at jeg som så ofte før føler at jeg kjenner disse menneskene, som jeg aldri tidligere har møtt - det er sykkelen og syklingen som er språket som sørger for fellesskapsfølelsen, og det etter få minutter.


Ut på tur

Etter en liten sykkeljustering er det klart for tur i “Pantani-land.” Han var fra nabobyen Cesenatico, og bodde der da han 2004 døde i Rimini.

Vi skal ikke ta hele den 15 mil lange treningsturen han daglig hadde. I tillegg kjørte han den 7 kilometer lange stigningen, Monte Carpegna (1.345 m.o.h.) med 11% i snitt flere ganger på treningsturen.


En morsom liten anekdote er at han enkelte dager tok med seg en gammel damesykkel i bilen, tok på seg en langhåret hvit dame parykk og knuste all selvtillit til mang en godt trent syklist når han fosset forbi oppover med flagrende hår.

Vi befinner oss her på den sørlige delen av Posletta og de første 25 kilometerne er derfor helt flate. Vi startet i Pantanis by Cesenatico hvor han utvilsomt fortsatt er byens store helt.


Etter kort tid, rett på utsiden av Cervia ble jeg overrasket over å se et stort antall flamingoer ruslende på grunt vann i noen innsjøer, “Sapore di Sale.”

Selv om salt i dag er en av de vanligste ingrediensene på kjøkkenet, var saltet tidligere så sjeldent og dyrebart at folk pleide å kalle det; "det hvite gullet" fordi det var grunnleggende for å konservere maten. Det er derfor lett å forestille seg at Cervia var et viktig sted med over 800 saltsjøer.


Noen kilometer etter flamingoene syklet vi gjennom Forli, Benito Mussolinis fødested, hvis navn folk snur seg bort når du nevner. Ikke samme status som Pantani har i hjembyen Cesenatico, noen kilometer østover ved kysten…

Vel gjennom Mussolinis by er vi ved foten av Appenninene, fjellkjeden som går på tvers av landet syd for Posletta. Det er ikke de høyeste toppene her vi sykler nå, men det er kupert nok til at bein i vinterdvale får en sjokkoppvåkning, ikke akkurat en bjørn som møter vårvarmen her.


Etter 30 kilometer sykling sydover kommer vi til Sogliano al Rubicone, byen som har Fossa osten som sitt varemerke. Fossaosten er laget med enten sauemelk, kumelk eller en blanding av de to. Osten modnes rundt 30 dager før den blir senket ned i "fossaen," en grotte hvor veggene er dekket med halm. Ved å brenne halmen fjernes fuktigheten og grotten steriliseres. Osten pakkes i tøyposer og plasseres i grotten, som deretter blir lukket mens osten modnes i ytterligere 80 til 100 dager. Forseglingen av grotten begrenser oksygenet, og muliggjør en prosess med anaerob gjæring. Etter å ha blitt fjernet fra grotten, modnes den i ytterligere tre måneder. Osten har blitt fremstilt slik fra 1400-tallet. Den smakte fantastisk, likt Pecorino. Man trenger egentlig ikke mer enn litt skinke, ostebiter, focaccia og en god olivenolje. Da har du et nydelig lite måltid. Nå er det bare å se om den kan finnes i matbutikkene her hjemme.


Etter et lite ostestopp triller vi videre, først nedover før det igjen går oppover, denne gang på vei til Longiano og Caffe del Teatro for en lunsj, italienere er ikke kjent for å ta lett på lunsjen så her kom det først Antipasti, primi piatti og secondo, før den hyggelig betjeningen synes vi skulle ha en Creme brulee og selvfølgelig en liten Limoncino (snaps laget på sitroner), på huset.

Heldigvis hadde vi gjort unna dagens klatring, så det var bar å legge magen på ramma og tråkke av seg litt av metthetsfølelsen på veien tilbake til Cervia og Sportur Club Hotel hvor Marco, salgssjefen ment vi hadde fortjent en pils etter turen, som ikke var fryktelig lang, rundt ti mil.

Turen var flott, og bare det å kunne sykle i kort sykkelbukse i mars er en bonus.

Da var det bare å komme seg i dusjen for å gjøre seg klar til middag.

Selv etter en relativt lang sykkeltur er jeg fortsatt mett etter lunsjen. En lunsj vi her hjemme ser på som en stor og kraftig middag.


Hvorfor triller ikke alle italienere rundt, tenker jeg, de ser ut til å være et langt slankere folk enn oss her oppe i nord. De spiser nok litt smartere enn oss, friske grønnsaker, retter nesten uten saus, olivenolje og ikke så mye prosessert posemat, men langt mer lages fra bunnen av.

Restauranten ser ut til å være eksklusiv, så det venter nok en ny runde med nydelig mat. Vi sitter noen få meter fra Adriaterhavet og selvfølgelig er det antipasti i mange sjømatvarianter som først kommer på bordet.


Som hundeeier blir jeg positivt overrasket over å se at gjestene kan ha med seg hundene inn på restauranten.

Etter å ha spist meg gjennom det som føles å måtte være det meste av det som finnes av havgående dyr noen meter herfra er det bare å innta hvilestilling og håpe at man våkner litt mindre mett - skal jo tross alt om få timer inn i en sykkeltrøye som fra før av ikke akkurat henger og slenger på kroppen…


På tur igjen

Alltid blide Andrea skal igjen lede oss ut på småveiene i området. Det er behagelig å få de første kilometerne på flate veier, en perfekt oppvarming.

Vi er på vei mot den første stigningen vi vil ha på morgendagens ritt, “Granfondo Via del Sale.” Riktig nok tar vi den fra andre siden hvor den er nokså lik. Det er 7 kilometer i et deilig landskap og med rundt 7% i snitt er den overkommelig, også for en med litt raus vinterisolasjon og en leiesykkel hvor et par lettere gir kunne gjort seg.



På toppen og nå kommer en deilig nedkjøring før vi igjen befinner oss i neste bakke, riktignok ikke så lang, men nokså bratt.

Vi er i byen Bertinoro, og på toppen stopper vi på et utsiktspunkt hvor Adriaterhavet skimtes i det fjerne. En morsom detalj i denne byen, Bertinoro, er “Colonna Delle Anelle,” (Kolonnen med ringene, eller "Kolonnen for gjestfrihet").

Det er en søyle i hvit stein med 12 ringer oppført i år 1300 av byens adelige familier for å vise sin gjestfrihet. Hver av ringene tilhørte én familie. Da tilreisende ankom byen og bandt hesten til en ring, hadde de også valgt verten som forpliktet seg til å huse og bespise gjestene som hadde bundet hesten i “deres” ring..

Etter å ha kikket på denne eiendommelige steinsøylen med den spesielle historien venter en liten kaffepause og etter det er det mye nedover og da er det kun tre flate mil til hotellet i Cervia og dagens lunsj.

Deilig hver gang du kommer til hotellet og blir møtt av blide mennesker som spør om du vil ha en kaffe eller noe annet å drikke.

Etter en deilig lunsj med forskjellig pastaretter var på menyen er det heller ikke denne dagen, lenge til nok en spennende middag skal nytes.


Pantani

Før vi skal sette oss ved et nytt bugnende fat av sjømat er det tid for å kikke på minnene etter byens (Cesenatico) store helt, Marco Pantani. På museet møter vi Pantanis niese som viser oss rundt i lokalene, og vi får se en blanding av sykler, pokaler, plakater og forskjellige minner fra en av de mest bejublede rytterne i moderne tid.


Pantani - teori nummer en

Det er snart 20 år siden han ble funnet død på et hotellrom i Rimini etter det som så ut til å være en overdose kokain. Om det kun er konspirasjoner eller ikke, men det er mange som er overbevist om at det var et drap, så mange at det på nytt er åpnet rettslige undersøkelser rundt hendelsen.

Det er såpass mye uklart rundt denne nokså sky syklisten som gledet så mange tilhengere med sine uredde og ikke alltid like planlagte rykk. Han syklet på følelse og “ikke på tall og rop fra en overivrig sportsdirektør.” Han syklet uten puls- og wattmåler og heller ingen kommunikasjon med følgebilen. Som niesen fortalte så syklet han etter hva beina fortalte der og da.


Pantani - teori nummer to

Om det ikke er nok konspirasjonsteorier rundt hans død er det ikke mindre rundt det som startet hans nedtur.

Dopavsløringen under Giro d’Italia 1999 hvor han før avslutningen ledet med 5,38 minutter og gikk mot en klar sammenlagtseier. På morgenen i Madonna di Campiglio, før siste fjelletappe skulle starte, fikk han startforbud da hans hematokritverdier var over de lovlige 50 prosent, hans verdier var da dagen før målt til 51.9 prosent.

Dette ble starten på en nedtur som endte så trist. Han kom likevel tilbake i Tour de France i 2000 med to etappeseire i fjellene.

Ryktene gikk, og går forøvrig fortsatt på at Camorra, den napolitanske mafiaen, sto bak en “falsk” dopingsak da de hadde satt millioner på at han ikke skulle vinne.


Saken har i flere omganger av aktor Sottani blitt ført i retten i Forli. Det er kommentarene fra 2007, (og nå gjentatt) fra den italienske tidligere fengslede Renato Vallanzasca angående ulovlig spill og “sportsbetting” som har skapt oppstandelse. Vallanzasca fortalte Tonia Pantani at Camorra var involvert. Mens han var i fengsel i 1999, ble Vallanzasca advart mot å satse på Pantanis sammenlagtseier. Han fikk fra folk knyttet til Camorraen høre at Pantani aldri ville komme seg til mål i Milano.

Det er både en film og flere bøker om dette. Også vår eminente guide, Andrea som på den tiden var journalist i en Rimini-avis og har fulgt saken tett i mange år, er overbevist om at det er noe som ikke stemmer. Uansett, en brukbar konspirasjonsteori piffer opp en ellers grå dag.


Sykkelhotell i særklasse

Pantani, med nevnte teorier og memoria er tilbakelagt og nå venter en tur til det fantastiske “sykkelhotellet,” Hotel Lungomare. Her finner du alt du ønsker deg som syklist, og om du skulle ha familiemedlemmer som barn, kone eller samboer kan de fristes med rom med boblebad på terrassen, selvfølgelig svømmebasseng, spa, treningsfasiliteter og ikke minst det store blå Adriaterhavet rett utenfor døren.

For det første er det et familiedrevet hotell, som betyr at eierne (dvs. vertene dine) virkelig bryr seg om deg. Silvia Pasolini styrer nå driften på eiendommen som har vært i familien i flere tiår. Hun vokste opp på hotellet, og sier hun er lykkeligst midt i det travle kjøret i høysesongen.

Det er et skikkelig sykkelrom, komplett med mekkestativ, verktøy, vaskeavdeling, trykkluft, nummererte plasser og låser til sykkelen din. En mekaniker er også tilgjengelig om det skulle være behov.

Her får du selvfølgelig vasket sykkeltøyet etter endt dag. Du kan leie alle typer sykler og det er ikke mindre enn seks daglige guidede turer fra hotellet. Du skriver deg på kvelden før og bestemmer hvilket nivå som passer deg best. Det er på alle turer anslått en omtrentlig snitt art turen vil ha.

Greit å nevne at stedet også benyttes av profflag, ja da er det sikkert greit nok for oss andre også.


Etter litt fingermat og en nydelig iskald Lambrusco på hotellet, et lite måltid som til hverdags hadde vært helt greit å regne som en middag, men ikke her i Italia, hvor er mat er kultur, og ikke noe du tuller med, det skal spises, mange retter og det drikkes god vin, og etter dessert kommer en liten Grappa og så en liten espresso. Det er bare åtte timer til start på Granfondo Via del Sale, og jeg er redd magen er for stor og sykkeltrøya for liten.


06.00 frokostsalen

Folk, eller syklister er det, i og for seg folk det også, men alle har en slags nervøs plan for dagen. Dette er årets vårslepp i denne delen av Italia og det er nok en del av de over 5.000 påmeldte som skal vise hvor flinke de har vært til å trene siden forrige ritt sist høst.

Jeg forundres over hvor mye enkelte klarer å få i seg, mange småvokste spiser store tallerkener med kornblandinger, eggerøre og topper med kaker og kaffe. For min del føler jeg at jeg fortsatt har i overkant mye av det som befinner seg i det store blå havet utenfor ombord, så det blir litt pirking og et par kaffe. Kelneren lurte på om jeg ville ha en “duo.” Jeg synes det hørtes ut som en god idé uten å vite hva det var, svaret, en cappuccino og en espresso.


Jeg har fylt flasker og tatt med ekstra slange etc. Som invitert er jeg satt i en slags VIP-gruppe som skal stå først i startfeltet. Kjenner det kiler litt bakfra med 5.000 våryre italienere som sannsynligvis har mye dårligere tid enn meg. Klokka er 07.45 og speakeren har sannsynligvis ikke fått med seg at den dingsen han har i hånda er en mikrofon - som virker! Her det full disco, nå avbrutt av et intervju med deltakeren et par hakk bortenfor, ikke hvilken som helst, men Gianni Bugno. “Campionissimo Gianni Bugno,” rekker han å rope før discoen igjen tar over mens et par fotomodeller rusler foran feltet - de reklamerte sikkert for noe kult - i tillegg for seg selv - jeg er i Italia!

Det er umulig å ikke la seg sjarmere av kaoset. 30 sekunder til start og det klikker i pedaler, så er det hele i gang, masterbilen tenker jeg skal gi oss en myk start, men det ser ut til at noen har glemt å fortelle hva han skal han gjøre, sjåføren. Det går i 60 km/t ut av byen, Cervia. For meg er dette langt i overkant av hva både kropp og ambisjoner er forberedt på.

Jeg kikker ned på computeren, den viser 45 km/t og rundt meg på alle kanter kommer det desperate syklister som tydeligvis ikke har lagt ambisjonene på hylla i løpet av vinteren, de skal frem til fronten, de skal kjempe - om et eller annet…

En og annen karbonramme ender sitt liv på disse flatene. Jeg legger meg til høyre og for en veldig sjelden gang ser jeg frem til stigningene, da vil det roe seg. Jeg tror det står noen rosa flamingoer til høyre, men jeg tør ikke kikke bort, det er bare ett sted å holde blikket og det er på veien, og gjerne ha et par øyne i nakken, det skjer noe over alt.

Bra fart

De første fire milene går på under en time, med andre ord det kommer til å si pang i noe utrente bein i løpet av de 110 kilometerne. I den første av to stigninger, denne 7 kilometer med rundt 7% er det syklister over hele fjellsiden. Sola er oppe, det er rundt 18 grader, et perfekt sykkelvær. Jeg sitter i en gruppe med normale dødelige folk, det går greit oppover, da har rulletreningen i vinter, selv om det ble rundt det halve av det jeg planla, det har virket.

Første matstasjon dukker opp litt før toppen og det er bare å stoppe og spise og drikke litt. Det er ikke mye stress her blant oss dødelige. Jeg er sannsynligvis omgitt av andre som har forstått at det er turopplevelsen som er viktig. Det går videre oppover, over toppen møtes jeg av en herlig nedkjøring som ender i bunnen av en liten dal med frukttrær over alt.

Dette er fantastiske veier, her vil jeg tilbake og sykle tenker jeg mens veien snor seg bortover blant frukttrærne, ingen biler, de har faktisk stengt veiene rittet går på for trafikk!

Mange fine klatringer i vakre omgivelser og hyggelige mennesker

Neste bakke, Collinello da Paderno er på papiret ikke ille med 4 kilometer og en snitt på 6%, men på den siste kilometeren viste computeren mellom 15 og 17%, og det kjentes. På toppen kom det nok en fantastisk utforkjøring i et her i et landlig landskap. Man trenger absolutt ikke dra til Toscana for å oppleve det berømte landskapet, det er det samme her, en spennende landsby på hver topp. Fordelen er at du har færre turister, mindre trafikk og lavere priser.


De siste 25 kilometerne var igjen på enden av Posletta og det vekslet mellom mot- og medvind, ettersom løypa hele tiden skiftet retning. Det var herlig å kjenne den akkurat passe varme luften på veien tilbake til Cervia og målseglet.

Som alltid her i Italia er de fleste igjen etter målgang og møtes på "pastaparty" etterpå. Her snakkes det ikke om hvor fort det har gått, men hvordan opplevelsen var.


Tilbake på Sportur Club Hotel, med medalje om halsen (alle fikk) møter jeg guiden Andrea som mener vi har fortjent en liten pils, vanskelig å ikke være enig i det og nå skulle det faktisk smake med både middag og lunsj, rundt 8 retter sto igjen å fortære denne dagen.

Til slutt gjenstår to ting; det ene er ikke så interessant, men å håpe på at Lufthansa har fått noe bedre orden på sine flyruter, at det faktisk er i rute.

Det andre er enklere; hit må du dra om du er syklist, eller ikke bare om du er syklist. Du kan velge mellom å sykle flatt hele dagen, eller småkupert med høyder på 2-400 m.o.h. og stigninger på godt over tusen meter, alle med fine veier. For ikke å glemme er det om sommeren deilig å sykle langs sjøen hvor du sykler langs milevis med fristende sandstrender. Små hyggeligere landsbyer kommer mye tettere her enn hjemme. Du har her som overalt i Italia mye interessant historisk og kulturelt, i tillegg til en fantastisk kyst, mat og vin, og ikke minst er italienerne et usedvanlig gjestmildt folk.


Ciao!

57 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page