Det går heldigvis ikke alltid et tog, selv ikke en gang med VY, eller NSB. Selv om skinnene ligger der… Og om de ikke ligger der, da er du ikke lenger i Norge, men gjerne i Spania.
Ikke nødvendigvis på et tog, men på en sykkel. Der gjøres gamle og nedlagte toglinjer om til fantastiske sykkelveier. Vi har prøvesyklet noen av dem.
Mellomlanding, mellomlanding, mellomlanding…
Nok en gang blir rullefortauene på Frankfurts gedigne flyplass åstedet for en ufrivillig treningsøkt. Her går det unna så barnevogner og andre sinkende elementer skvetter unna. Flyplassløping er en spesiell øvelse som maner frem en langsprint, selv for de som på mange år ikke har beveget seg annet enn mellom kjøleskapet og sofaen, eller hvor bilen har ført dem. Disse kan med ett løpe, relativt raskt. Det står om livet, bokstavelig talt.
Som nest sistemann passeres innsjekkingen, sistemann kommer halsende i siste sekund, eller det som fort ser ut til å kunne bli det. Han har tydeligvis gitt alt og det ser ut til at det er like før øynene spretter ut, eller kanskje er det bare strumaen han kjenner litt ekstra på.
På flykroppene er den trauste Lufthansa-logoen byttet ut med suspekte Sunexpress. Det både ser og høres ut som en blanding av et supermarked og et slitent fyllehotell på en overfylt strand. ”Et fly datt visst ned i havet, letemannskapene fant en redningsvest og en sykkelsko, – og nå over til fotball!!” Et lite gjesp av en bisetning på nyhetene og livet går videre.
Heldigvis gjorde det nettopp det i dette tilfellet.
Ut på tur – og litt til
”Husk å ta med deg sykkelsko og pedaler.” Ingenting uvanlig i den meldingen, så med den største selvfølgelighet står jeg der i lycra fra tå til topp. Landeveisko i den ene hånda og pedaler i den andre. Cooperativa De Viver står det på skiltet. Det kunne egentlig stått hva som helst. Det er ikke det som setter i gang en liten uro i meg. Før jeg rekker å undre meg over hvorfor navnet mitt er skrevet på en lapp på en sykkel som hjemme i Norge ville blitt lagt i metallcontaineren på gjenvinningsstasjonen, blir vi ført inn en liten produksjonssal.”Pass på, det er glatt på gulvet, låter det på spansk-engelsk. Vi står i en hall hvor ”extra virgin” olivenolje produseres, så ikke så rart at gulvet er oljeglatt.
En halvtime senere og det er tid for olivenoljesmaking.
Det var faktisk spennende å kjenne de forskjellige smakene, ikke at jeg har for vane å sette meg ned med et glass olivenolje i skumringen da dagens dagdriveri er over, men hovedingrediensen i det som er erklært som verdens sunneste kosthold, ”Middelhavsdietten,” er det naturlig å ta en nærmere kikk på.
Mye informasjon kommer vår vei fra eksperten, og interessant er det at det går med 8 kg oliven for å produsere én liter olje av topp kvalitet. Med andre ord; First price, og andre billigvarianter med ”Extra Virgin” til 48 kroner er ikke mulig. Under produskjonspris! En liten digresjon før olivenoljesmaken som ligger fløyelsmykt i munnen, skylles ned med husets hvitvin.
Tilbake ved leiesyklene arrangøren har funnet fram. Uroen som inntraff for et par timer siden var berettiget. Jeg vet ikke om et hjerte som har levd på Middelhavsdietten i bare to timer har noe glede av den hjertelivreddende oljen.
Navnet mitt står fortsatt på den krøllete papirlappen med svake rester av fettede fingeravtrykk som må ha svertet av under forsøk på å reparere et eller annet.
Å montere pedaler og ikle seg nye skinnende landeveisko for å rulle av gårde på denne doningen ville være like upassende som å møte opp på et utagerende og fuktig utdrikkingslag i sjakett.
Gufset
Rundt på plassen rusler et noe forhistorisk kvinnfolk i et antrekk jeg trodde for lengst var fjernet fra hjernens klesvokabular. Men det var fortsatt der. Det forsvant ikke under i 70- og 80-tallets frie lek med tvilsomme tekstiler.
TUNIKA var fortsatt et plagg som befant seg blant oss, og ikke bare det. Damen og tunikaen gikk med bestemte skritt bort til en sykkel med tilsvarende papirlapp.
Flagrende gevanter
Tunikaen, sist sett på 70-tallet, ter seg som en desperat flaggermus på flukt.
Etter noen kilometer langs en humpete grusvei kommer jeg til å tenke på at det er dette som bokstavelig talt er flagrende gevanter. Som barn var jeg usikker på hva flagrende gevanter var, siden mine foreldre aldri innviet meg i uttrykkets hemmeligheter, men her var de, eller den – rett foran meg på grusveien guidene har tatt oss til. Kanskje vil gevantene slå til, tylle seg inn i forhjulet mitt og sørge for en utrivelig luftetur, ribbet for vinger som jeg er, og et påfølgende lite gunstig møte med spansk pukk. Sandsteinen er noe mykere enn hjemlige fjell, men det er nok uansett lurere å sørge for at gevantene hele tiden befinner seg etter meg i løypa.
Å havne på sykehus i utlandet, vil man jo nødig, siden man i følge forsikringselskapene risikerer å komme inn med skrubbsår og våkne opp døddssyk, eller med en fot mindre.
Guidene, Maria og Sant, i Mediterranean Bike Tours, har ført oss ut på en Green way, denne veien, Ojos Negros, en del av et sykkelløypenett som nå bygges ut i høyt tempo i denne delen av Spania.
Starter dulenger inn i lande, i Santa Eulalia og sykler til enden i Algimia de Alfara har du hele 17 mils vei hvor det meste går på gamle jernbanetraséer. Det meste av dagen og den 7 mils lange turen sykler vi på nedlagte jernbanelinjer.
Overraskelsen og nedturen over at det ikke var landeveissykler vi skulle bruke for å utforske området rundt Segorbe, begynner å avta. At briefingen før avreise ikke stemte med planene for denne uken, og førte til at bagen ble fylt opp med sykkelsko, både for landevei og terreng, mange skift med sykkelklær, samt et lite utvalg av verktøy, er ikke lenger så viktig.
Det er dette som for folk flest er sykling. Vanlige folk. Det må jeg prøve å huske på under denne uken.
Idéen om at det må gå i høyt tempo og at du skal være fullstedig kjørt når du ruller inn på hotellet etter en lang dag, hvor himmelen er blå mens pulsen er i rød sone, er nødvendigvis ikke så god. Det begynner å demre at det kan gjøres på denne måten også. Her kan alle være med, ektefeller, kjærester og barn.
Nesten sommer
Veien snor seg gjennom et relativt flatt terreng og temperaturen nå i slutten av november er behagelige 16 grader. Det er luksus når du forlot Norge i slaps og regn.
Guidene kjenner området godt, og gjør oss oppmerksomme på små sideveier og morsomme aktivitetsmuligheter, som padletur i Europas lengste farbare vannvei inne i fjellet – med kano. En uvanlig sykkeltur gjennom nedlagte jernbanetuneller og på grusveier nærmest uten stigninger, som for øvrig ville vært perfekte for en gravelsykkel, går mot slutten.
Skumringen kommer, og med den det varme, gule lyset da vi nærmer oss endestoppen i landsbyen Torres Torres. Før vi runder av stopper vi og frisker opp barndommens spennende og skumle virksomhet, epleslang. Nå er det riktig nok ikke epler, men appelsiner i en av de fristende appelsinplantasjene vi sykler gjennom som frister. Sant, guiden forteller at det er greit å ta en smak her da han kjenner eieren.
En morsom og nyttig kuriositet er at flere av plantasjeeierne som har gått lei av turister og andre som måtte forsyne seg av de fristende oransje fruktene, har i den ytterste raden mot veien plantet appelsintrær hvor appelsinene er sure, og de har dessuten en lakserende effekt. Det betyr at mye av de nærmeste dagene må tilbringes på toalettet. Ikke gunstig når du er på sykkelferie.
Dagens tur på den nedlagte jernbanelinjen avsluttes hos Mediterranean Bike Tours i Torres Torres. Her byr de på en liten snack og ikke minst den lokale kaffesnapsen, Caralillo Qemado. Castillonområdets spesialitet består av brandy, sukker og kanel, som flamberes før det tilsettes en espresso og sitronskall. Søtt og godt!
Mennesket skranter
Bilsyke, glutenhysteri og laktoseskrekk. Den menneskelige evolusjon har passert toppen og vel så det. Nå går det kun én vei, blindvei!
Bilturen tilbake var preget av ovennevnte bilsyke og dagens motematallergier dukket opp i flere varianter når middagen skulle bestilles. Middagen i Segorbe var vårt første møte med den lokale paella, her med lammekjøtt og ikke fisk som vi først og fremst forbinder med paella.
Alle fikk justert maten etter tilstedeværende allergier, og det var snart klart for en ny dag.
Ny dag - nytt sted
Segorbe tilbakelegges og turen går nå til Valencia, med bil. Her er det så mye å se at jeg vil anbefale å starte med en bytur. Det er sykkelstier over alt i byen, og et godt tips er å henge seg på en tre timers guidet sykkeltur gjennom byen.
Framme ved hotellet og nye klargjorte sykler sto parkert utenfor. Dagen skulle tydeligvis tilbringes på en slags bysykkel. Heller ikke i dag var det da nødvendig med sykkelsko eller klikkpedaler.
Vi trillet ned mot sentrum, eller rettere sagt til den moderne delen, hvor den kjente arkitekten Santiago Calatrava har fått boltre seg med syv moderne kultur- og museumsbygg. Disse ligger i enden av den seks kilometer lange parken, Jardín del Turia.
Mye å lære av spanjolene
Oslos mye omtalte nye opera er i ferd med å forsvinne i et stadig økende antall omkringliggende forretningsbygg. Ingen park eller grøntområde har vi tatt oss råd til rundt landets mest iøynefallende moderne praktbygg.
Ta en kikk til landet som har langt mer å slite med enn oljerike Norge, Spania.
I 1957 gikk elven Turia, som rant gjennom Valencia, langt over sine bredder og du var ikke sikret tørre føtter før du befant deg i andre etasje i byggene langs elven. Befolkningen begynte da å få nok. Etter noen år med reparasjoner og gjenoppbygging bestemte myndigheteneseg for å føre elven en annen vei, og ikke gjennom sentrum som til nå hadde vært tilfelle. Gjentatte ganger hadde den skapt store problemer.
Det høres kanskje merkelig ut at det i et av Spanias mest solrike områder er et vannproblem, men i regnsesongen, normalt i oktober, kan det komme vanvittige mengder regn, og elveløpet klarerikke å ta unna.
Elv blir park
Da vannet endelig var borte fra elven startet arbeidet med å skape en park i det nå tørrlagte elveløpet, og i 1986 var arbeidet med den nye parken, Jardín del Turia ferdig. Det stoppet ikke med det, og i 1998 var oppføringen av den kjente arkitekten, tidligere nevnte Calatravas flere praktbygg ferdig oppført. De ble lagt i enden av parken og består blant annet av operahus, teknisk museum, kulturbygg og et stort akvarium. Hele parken er dedikert til mennesker. Syklister, joggere, ja alle slags mennesker flanerer langs den fantastiske grønne lungen.
Vi triller også gjennom parken og fortsetter når vi når enden videre innover i landet. Fortsatt er det grusvei, og tidvis er den noe dårlig for de mindre imponerende bysyklene vi nå sitter på. Fordelen er at vi slipper biler og vi får faktisk en 7 mils tur på grusveier uten trafikk.
Vil du derimot sykle en tur med raceren i området, er tipset å komme seg ut av byen. Det er ikke langt til fjellene som ligger rundt, og da kan du i løpet av én times sykling komme deg til foten av fjell med topper på 1.000-1.500 meters høyde.
Turen fortsetter, og på store deler av turen sykler vi i elveløpet som delvis er tørt nå utenom regntiden, og det bar løypa også preg av. Vi sykler med kraftig vegetasjon på begge sider, og innimellom gjennom små tuneller gjennom tette buskvekster.
Elven renner hele tiden i nærheten og vi krysser den mange ganger på små sjarmerende broer bygget av tre.
Løypa er helt flat og sånn sett ganske lett, og den passer for de aller fleste.
Skal du sykle utenfor byen er det absolutt best med en guide om du skal finne de fine grusveiene. Tipset er allikevel når du er i Valencia å konsentrere seg om selve byen, særlig om du har kort tid i området.
Start i enden med de moderne byggene og gå eller sykle i parken til du kommer til den gamle bydelen. Ikke minst er den spennende gamlebyen verdt å ta en nærmere kikk på.
Historiske bygninger og ikke minst kafeer og butikker er det mye av. Det er en spennende og sjarmerende by, så det er en grunn til at Valencia er den tredje mest besøkte byen i Spania, etter Madrid og Barcelona.
Alcoi - innover i landet igjen
I dag er det ut på tur igjen, nå med fulldempede el-sykler. Nye Scottsykler sto og ventet på oss. Det er nå flere som leier el-sykler enn vanlige sykler i Spania forteller guiden, Jorge, som er en ”ordentlig” syklist. Han har etter en fæl velt nettopp gitt seg som aktiv på Alberto Contador og Ivan bassos kontinentallag.
På skinner igjen - uten skinner
Nok en gang er det en nedlagt jernbane som skal være under hjulene, i første omgang de tre første milene. Utallige tuneller passeres, og mens vi triller bedagelig nedover, forteller guiden, Jorge, at jernbanen aldri ble tatt i bruk! Borgerkrigen satte en stopper for det.
Vi triller 400 høydemeter ned og hele tiden ligger tunikadamen på trygg avstand, bak.
Togtraséen tar slutt når vi nærmer oss Alcoi igjen. Vi kommer inn i byen og også her er det sykkelveier over alt. Her er det den grønne ruta vi fortsetter å følge gjennom byen.
Ute av byen og også i dag sykler vi gjennom olivenlunder og appelsinplantasjer. Vi er på fantastiske småveier, igjen på det som er en nedlagt jernbane, denne har riktig nok vært i bruk.
Hit er det absolutt verdt å ta en tur, perfekt for rolige turer og det passer for syklister på alle nivåer. Det er også bra singletracks i fjellene og fine asfaltveier nesten uten trafikk om du vil bruke raceren. Vi traff på både Movistar-ryttere og en Bahrain Merida-rytter på treningstur her ute på den spanske bygda.
Turen går igjen nedover og på det nevnte jernbanesporet fortsetter den fine grusveien. Kanskje begynner jeg å bli lat, men det er ikke helt feil å sykle 7-8 mil mer eller mindre i nedoverbakke på stier, grusveier og litt asfalt med en bra el-fulldemper. Særlig ikke når turen ender i en koselig lokal restaurant med åpne kraner og fire retters lunsj. Veldig bra sykkel- og matopplevelse!
To timer etter skjema er vi tilbake på hotellet og det er ti minutter til en liten tur i dusjen før guiden skal vise oss byen, Alcoi. En kupert by som er delt av elven Serpis, som ga kraft som førte til en blomstrende industri, i første rekke papir, metall, mat og tekstilindustri. Byen ligger ved foten av Serra Mariola og the Font Roja Naturpark.
Selv om byen kun har 62.000 innbyggere er det et viktig økonomisk senter i regionen, samt en populær og aktiv studentby. Den virker mye større når du rusler rundt blant gamle ærverdige bygninger.
Det er bare to timer siden vi kom hjem fra en mildt sagt stor lunsj, og vi sitter igjen på en restaurant, nå er det tid for middag. Ingen er sultne og det hjelper heller ikke mye på appetitten da det dukker opp tallerkener med blekksprut og snegler. Vi er i et sjømatdistrikt, og det er mye av det på menyen i området.
Èn dag igjen
Fra Alcoi skal vi kjøre til Benidorm, og guiden fra i går sier at han gjerne vil ordne en landeveissykkel om jeg vil sykle. Det er ikke mer enn 6 mil og med en flott fjellovergang. Det var lett å si ja til det, jeg var glad jeg gjorde det.
Da fikk jeg oppleve veiene på denne siden av Benidorm (Tidligere har vi vært i Calpe som ligger på nordsiden). Det var nesten ingen trafikk og bakkene var passe harde, stort sett mellom 5 og 8%.
Jeg passerte flere små landsbyer hvor det var små hyggelige kaféer. Om du tar deg en tur til Benidorm har du med andre ord kort vei til fine småveier. På alle kanter.
Avslutningen på ukesturen nærmer seg og vi oppsøker leiesykkelutleie i sentrum av Benidorm for en liten runde med el-sykler fra sentrum.
Byen er kjent for masseturisme, og det er ikke få nordmenn som har hatt sitt første møte med Spania på strendene- og ikke minst på barene langs turistripa her. Vi sykler gjennom turistområdet - av det mindre sjarmerende slaget og det er en merkelig miks av gåstolpensjonister og fulle folk.
Vi kommer raskt oppover i åssiden, og Spanias ”Manhattan” ligger der med sine skyskrapere og det hele ser litt malplassert ut. Videre utover i åssiden langs sjøen er det langt mer sjarmerende og jeg begynner å tenke at Benidorm kanskje ikke fortjener det noe frynsete ryktet.
Det positive inntrykket vedvarer til vi er tilbake i Benidorm sentrum igjen. Vi triller avgårde i turistområdet. På den ene siden ligger er strendene, nå i det lette regnet uten badende, og på den andre siden barene. Ut fra en karaokebar snubler en engelskmann som ikke har ikledd seg pen-singleten for anledningen. Han, og kameratene som enda ikke tok sjansen på å se om bena vill bære dem, var nok et stykke unna en noenlunde behagelig promillegrense.
Velkommen til baksiden av medaljen, virkeligheten var ikke så langt unna.
Den 4,9 kilometer lange standen, Playa de Levante, med fyll og mye ulekkert er ikke optimalt for en ferietur. Komfortsoner dreier seg ikke bare om puls, eller paniske sosiale situasjoner du vikler deg inn i, men rett og slett hvor du befinner deg og hvem du deler omgivelsene med.
Men, på den andre siden, bokstavelig talt, finner du den rolige stranda, Playa de Poniente, der du vil befinne deg innenfor komfortsonen, sammen med de lokale. Uansett som sykkelinteressert er du sikkert mer interessert i annet enn det du finner på den mest hektiske turiststripa, og det er enkelt å styre unna.
Uansett hvor du måtte ønske å dra i Valencia-regionen finner du veldiga bra sykkelmuligheter for både terreng- og landeveissykling.
Til slutt, ikke glem at alle de turene jeg har vært på i området også er bra for mindre sykkelgale mennesker, og ikke minst familier. Her det det rikelige muligheter for gåturer, bading og ikke minst er det gode muligheter til at kredittkortet får varmet seg.
Viva Espana!
Comments